«Ingen» visste at de sleit.
Utenfra virket alt så greit, et par som fikset det meste og virket så harmoniske …
Å bevare en viss fasade er viktig for oss. Altså en sånn «passelig fin og passelig ikke-perfekt», for å ikke virke for «fromme». Men hvor positivt er egentlig det? Hva tjener vi på det til syvende og sist?
Vi kan snakke om sykdom, barneutfordringer og til og med økonomiske vanskeligheter.
Men hvordan vi har det i forholdet snakker vi ikke om. Er det for privat?
Og så står vi her i dag, da; det som var så spennende er blitt hakket mindre spennende for å si det sånn. Vi har oppnådd mange av drømmene; fått barn, karriere, hus og status.
– Men hvor er det blitt av de gode samtalene, eller sommerfuglene i magen? Og så er vi så forskjellige…
Kan dette egentlig fungere videre? Det var ikke sånn vi hadde tenkt det…
Jeg en visjon om å påvirke skilsmissestatistikken her til lands.
Og jeg tror mye handler om at vi som par tar grep og investerer i forholdet mens vi ennå har det bra.
At vi våger å snakke om hvordan vi har det. Ikke med alt og alle, men med de nærmeste rundt oss.
I perioder kjører jeg kampanjer på kurskvelder for par, romantisk aften for par (Årets Viktigste Date), nettkurs for par – nettopp for å senke terskelen for å investere i forholdet FØR det er for sent.
Og hver gang får jeg tilbakemelding på at den ene parten så gjerne vil, mens den andre er skeptisk.
– Hva måtte folk tro om oss? Vi sliter ikke, altså
For mange handler det om at er tabu å vise at man som par trenger noe mer.
Derfor roper jeg høyt når jeg sier:
Vi har alle utfordringer som par! Det er helt vanlig!
Jeg vet at alle har et liv bak fasaden. Fasaden der ytterst få, om noen, slipper innenfor.
I tøffe tider, med «ruskevær» i forholdet brukes masse av energien på å bevare fasaden. Det er for sårt. Det er for nært. Og når man sammenligner seg med andre (andres fasade), kan smerten over eget kaos blir forsterket.
Men hva gjør vi når det blåser litt? Når det stormer som verst? Når det som var så gjevt er blitt helt pyton?
Mange forteller at de ikke har venner å snakke sånn om livet med, ikke på ordentlig. Det er hyggelig, men overfladisk. Ingen får vite hvordan man egentlig har det.
Men hva om vi velger å lette på sløret når det er tøft? Hva om vi snakker litt mer rett fra levra om småutfordringene, sånn at når det buldrer litt ekstra er det enklere for venner å bry seg?
Vi har valgt å gjøre det. Og det kan anbefales! Å slippe noen gode venner som vi stoler på “innenfor fasaden” er en berikelse – for begge parter. Vi booker inn kvelder sammen der vi velger å ha «par-fokus» og våger å snakke om hvordan vi egentlig har det ( – og selvfølgelig har det koslig sammen, spiser god mat og alt dette som også hører med når vi er sammen med gode venner…)
Og vet du hva? Forunderlig nok er det sånn at vi kjenner oss igjen i hverandre.
– Han i henne og jeg i ham. Eller motsatt. Og vi våger å utfordre hverandre. Og oppmuntre hverandre.
Hvem i vennekretsen kan dere slippe inn på den måten?
Du vil oppleve at det du kanskje tror dere er alene om, viser seg er helt vanlig hos dem også. Det er lettere å sette ord på det vanskelige, for dere kan speile dere i hverandre.
“Hvordan har dere to det, sånn egentlig?”
Hver sommer svipper vi innen et annet par, som ligger noen år foran oss. Og før vi drar videre kommer alltid spørsmålet: Hvordan går det med dere to? Hvordan har dere det, sånn egentlig?
Det utfordrer, men det oppleves også veldig omsorgsfullt – og skjerper oss til å stoppe opp og være ærlige, ta en status. Og så deler de fra sitt liv – og gir videre av «sitt gull» av dyrekjøpte erfaringer som vi kan dra nytte av. De velger å være åpne – DET tjener VI på.
Våg å spørre de dere bryr dere om; hvordan har dere det, sånn egentlig? Våg å lytte – være der – dele!
Å våge å dele egne utfordringer gjør det lettere for andre å dele sine. Da er sjansen større for at vi kan klare oss – gjennom alt!
Slår ring om vennene
Et sterkt eksempel er han som ringte meg og ønsket å bestille time for vennene sine som sleit. «Vi er en gjeng som gjør hva som helst for at vennene våre skal klare seg gjennom kneika. Vi betaler regningen!»
Våger dere?
En viss fasade er det nok sunt å ha.
Men når det som er på baksiden ikke stemmer med det som vises – er veien kort til at det kan bli usunt og ikke minst forsterke det vanskelige.
Det er ikke sikkert du eller partneren din egentlig ønsker at venner skal vite, eller at venner skal prøve å fikse.
Men når de små gnisningene blir til torner som virkelig gjør vondt, hva vil dere da gjøre? Hva skal til for at dere kommer dere gjennom de dagene – sammen?
For veldig mange jeg møter er det å kunne snakke sammen med en nøytral “tredjeperson” løsningen. En person som kan se og anerkjenne begge parter, uten å ta parti og som kan sette ord på det usagte. Og hjelpe til å med å skape forståelse. Og gi konkrete og håndfaste verktøy til å gjøre de endringene som skal til.
Vi har alle vårt å stri med. En fasade kan være fin å se på, men pass på å “ha noen dører åpne til innsiden”, enten via gode venner, mellom dere to eller en utenforstående tredjeperson. Fordi dere to er verdt det!
Så – hvordan er samlivet bak fasaden deres? Er det på tide å slippe noen innenfor?
Innlegget er også publisert på www.sonsdagsraadet.no
Legg igjen en kommentar